 "Jeg vrir håndtaket nedover, lister meg inn og lirker døra igjen bak meg. Far ser meg ikke, snur ikke på hodet en gang, ligger bare og stirrer mot taket. Han er blek, nesten gjennomsiktig. Jeg griper tak i sengegjerdet. Det er som om gulvet beveger seg, slik at jeg må holde meg fast. Hånden min blir til et knutepunkt mellom oss. Noe i øynene hans forteller meg at han vet at jeg er her. Tunga hans glir over leppene.«Nå er det vel slutt,» hvisker han.Jeg sier ingenting, klemmer leppene flate og kjenner hvordan de tørker inn. Så presser jeg øynene sammen i et langt øyeblikk, mens jeg lytter til pusten hans. Ut. Og inn. Langsomt. Jeg tenker: Slik høres det ut når noen puster gjennom en snorkel det har kommet vann i. Deretter åpner jeg øynene. Jeg klamrer meg fortsatt til senga, lener meg framover og ser på min fars foldede hender som ligger på dyna. Krokete fingrer. Nå er de ferdige, hendene hans, tenker jeg. De har gjort det de skal. De er trøtte av å krote ned tall og krafse i jorda.Surklingen øker i styrke. Stanser.«Du kunne … du kunne ha hjulpet …»Jeg må ta et skritt til siden. Hva mener han? Hva gjør jeg egentlig her? Hendene mine nærmer meg hodet hans. Jeg stryker ham over pannen og løfter hodet hans varsomt, lurer på hvilke tanker det rommer. Jeg retter på puta og tenker på sist jeg løftet min far. Den visnede kroppen i armene mine. Bena i underlig stilling på gulvet, ben uten liv. Det hadde vært tungt å holde ham oppe. Nå holder jeg puta i hendene og bøyer meg over ansiktet hans. Hva mener han med at jeg kunne ha hjulpet?
|
Jan Martin Fongen (f. 1958) er cand. mag. med litteraturvitenskap og nordisk språk og litteratur. Han har jobbet i bokhandel og forlag, men har de siste 25 årene arbeidet med bedriftsledelse, markedsføring og internasjonalt salg. Aldebaran er Fongens skjønn- litterære debut.
"Regnet slår mot ruta og treffer fontenen ved slottsmuren i Istanbul. Og det lager ringer i vannet ved hytta på Finnskogen. For Bo ror, og vi er på hytta og jeg er liten, og Bo ror på det blanke vannet. Strimer av vanndråper løsner fra årene, treffer vannspeilet og lager små ringer som hekter seg inn i hverandre, vider seg ut og blir borte bak båten, ute av syne. Sildring i langsom takt. Den eneste lyden. Bo og jeg. Bo med pipa dinglende mellom leppene. Han blåser røyk ut av munnen, som om vi er et lokomotiv eller sitter i en dampbåt på havet et sted. Men vi er ikke på vei oppover trøndelagskysten. Vi er på jakt i finnskogene. Vi leter etter tyrirøtter. De ligger som regel i strandkanten, vridd innunder steiner som må veltes til side, tunge som ambolter, med livløse, sprikende lemmer. Et felles mesterløft over i båten. Og tyrien brenner med blå flammer i peisen senere, dufter av kvae og parafin, og fortæres langsomt uten knitring og spraking, bare stille stønn fra treverk som for lengst har mistet sin kraft."
Vil du lese mer om Aldebaran?
Les også intervju på siden til
Redusert pris ved bestilling før påske; 279,-kr og gratis frakt!
|
